 |
| K. Kielland-Losstasjon |
REISE
Vi reiser, og finner oss selv igjen
Et sted mellom Drammen og Moss.
Vi reiser med tomme hender,
Og spør etter vårt eget navn.
Vi reiser over fjorden til Drøbak,
Og møter en tvillingbror.
Vi er kledd i sommer, og har koffert
Til alt vi trenger på reisen.
Vi reiser til København og Kiel
Med en liten avstikker til Amsterdam,
Før vi er tilbake.
Målet er selve reisen.
Og som fuglene har vi et hjem.
Vi er bevoktet av ravner,
Og må låse døren.
Vi er beskyttet av engler, og Gud.
LYS
Huden min lyser.
Natten lyser i måne.
Rommet er opplyst,
Og jeg sitter på en benk.
Jeg er i forbindelse med andre siden,
Og lyser i speilet.
Jeg hører stemmer, og ser en hånd
Som favner alle.
Huden min lyser av seg selv,
Som et barn,
Som et ansikt av gull
Som stråler av kjærlighet.
Jeg lyser i ditt hus
Som en engel.
Og du er min elskede juvel.
Side 33
SEER
Jeg er kanskje noe mer?
En svale kommer, og reiser.
Jeg er i verden,
Men ikke av verden.
Jeg er kanskje en hvit due,
Eller et frø i vinden?
Jeg er kanskje en bro
Mellom to kontinenter, mellom to
Som har vært lenge borte?
Jeg fyller mine kar, og lyser veien jeg går.
Hvem kan jeg se på andre siden?
En flokk barn?
En bunt hvite roser?
Jeg er fremmed i en nyutsprunget vår,
Og kysser jorden.
MITT HJEM
Da jeg lærte språket,
Fikk jeg et hemmelig hjem.
Jeg har overlevd til nå.
Og dag for dag er et dansende øyeblikk
I kornåkeren, i frukthagen
Som gir legedom
Og et langt liv.
Mitt legeme har vært i avgrunnen,
Mitt hjem har vært en borg.
Ordene har hjulpet meg
Ut av ørken, og storm,
Til et herlig hjerterom,
Til den ene over alle stjerner.
Side 34
LEPPER
Leppene mine
Har ennå mye å si.
Likevel er jeg taus.
Ånden sover.
Ånden sover.
Men i mitt indre svulmer
Jubeltoner.
Jeg skjelver,
Og beveger mine lepper
I ditt navn.
Jeg er ikke døv,
Men har en kvalt stemme.
Ditt ansikt er langt borte,
Og jeg er en barnløs sjel,
Uten himmel,
Uten fred i hjertet,
Og trenger forvandling.
I den nye fødsel, i lysets skjæring,
Blir mine lepper fylt av ånd.
Og jeg kan synge
Navnet ditt tilbake,
Og leke med engler i luftrommet
Mellom himmel og jord.
OPPSTANDELSE
Hvem har stått opp, og lever i dag?
Hvem er den førstefødte av de døde?
Hvor er de levendes land?
Oppstandelsen vokser
Og tiden rykker nærmere, mens vi gravlegger
Den siste rest av menneskeheten.
Utvalgte vokter gravene,
Og englene holder oss våkne.
Vi er maktesløse mot kreftene i rommet.
Side 35
HØST
Høst etter vår.
To poler i livet.
Våkning og vekst,
Modning og fall.
Høsten kommer med iskald vind,
Og frukten blåser ned.
Kornet ligger i kisten som gull
Og vekker til liv og fred.
Speilet søker sin motpart og venn,
Og gir oss sitt gylne blad.
Høsten former hver sjel som tror
Til engler og himmelbarn.
SOMMER
Sommeren driver sitt spill
I naturens vugge.
Blomster danser og ler,
Mens biene synger i vind og sol
Som en miksemaskin.
Sommeren ynder pike og gutt
Med lette klær.
Greinene strutter med knopp og blad
Til eventyrstund
Med gamle og nye venner.
Blomstene legger frø som egg
Og smiler som glade barn.
Sangen høres, og øyet ser
En flokk med dansende engler
Som filmer seg selv.
Side 36
VÅRE LIV
Vi venter at noe skal skje.
Vi venter og venter i stillhet.
Hvert øyeblikk er et venterom
Med lys og liv.
Vi venter å treffe den ene,
Og ber en stille bønn.
Vi venter og venter med alt vi har,
Og drømmer om denne skatten.
Vi blir aldri den samme igjen
Etter en ventingsnatt.
Vi kysser puten, og sover litt
Før høsten kommer.
Våre liv er i modning hver dag som går,
Og ånden puster i landskapet.
Alt vi er får et gyllent skjær
I horisonten, som lyser i det blå.
JEG ER
Jeg er et menneske
Med latter og smil.
Men mye er skjult i mitt indre.
Min daglige sang er stemmen
Og språket i mitt hjerte.
Jeg har reist, og kommet igjen
Med bilder som er dypt plantet.
Jeg har opplevelser fra andre siden,
Som pust og ord fra engler
Som passer på.
Jeg er et menneske som siler lys
Fra fjerne himmelstrøk,
Og undres over evigheten i veikanten.
Side 37
BARN
Barnet har grenser,
Og holder fast ved sine grenser
Som et anker i livet.
For sitt eget, lengter det
Å få en solgløtt av himmelen.
Og barnet danser i sin sjel.
Det danser til musikken
Som strømmer på og skaper
Pubertet og fylde
Til en ny arena mellom stjerner.
SNØ
Snøen kommer rastløs,
Som en lysbunt i hvite klær.
Det gir nærvær og gjemmesteder
For den som vil skjule seg.
Ansiktet er fargeløst, uten tid,
Uten speil av det jordiske.
Snøen er vemodig og ensom.
Den kommer flakkende som en tyv.
Langs alle veier og gater
Reiser snøen fra vegg til vegg,
Fra hus til hus med sitt kalde hjerte
Og synger den blå, blå sangen, om drivis.
Ditt hjerte er en lovsang til livet,
Men snøen er skapt i dødens tegn,
Som en lovsang til hvitfargen
Som skjuler alle spor.
Side 38
TØRST
Tørst etter mer liv.
Floden renner, fossen.
Havet er dypere.
Livet tørster etter vann fra kilden.
Tørster etter å se, reiser.
Tørster etter ordet, språket,
De lyse sommernetter, forandring,
Å møte noen en burde kjenne.
Tørster etter mer tid,
År som kommer og går.
Tørster etter dager i minnelunden,
En erindring som må frem i lyset.
NAVN
Jeg spør ikke om navn,
Jeg vet mer enn du aner.
Jeg kjenner røttene,
Og greinene sitter på stammen.
Jeg er åpen for nye ideer,
Kjærlige påfunn,
Gode kort.
Jeg har navn i en bok, mange navn.
Ditt navn er øverst.
Dine tanker lyser.
Hele jorden lyser i ditt navn.
Våre navn er jordens svar.
Og vi er ikke alene.
Og vi er ikke alene.
Jeg ser en glimt av solen.
Jeg ser ditt navn som en blomst,
En oase, en kilde til nye navn,
Et grenseløst fjell med utsikt.
Side 39
SØSTER
Vår søster er et elskende vesen,
Og spinner sin tråd
Rundt alle hun møter.
Systematisk samler hun aks på åkeren,
Og har kurven full om kvelden.
Månestråler griper hun begjærlig
Til sin nye maske.
Og stiller opp for å hjelpe
Med et rytmisk, udødelig hjerte,
Og gir roser i fleng.
Vår søster er vedvarende god,
Og strikker slitesterkt garn
Til lodder og luer, og pledd
For en kald vinter,
Med fiolinstrenger i bunnen.
Hun er bondens datter, en legende,
Og vil vise seg frem med glans
Som tidens frukt og mysterium
Fra de harde femtiårene,
Da lengsel og drøm gikk hånd i hånd.
LIVET
Som ringer i vannet
Utvikler vi oss, og erfarer
Kjærlighet som en gave
Og byggestein.
Vi spiller i det store livet
Under stjernetak,
Uten maske og briller,
Til vi møter den ene.
Livet er en festreise,
En lykkedrøm.
Side 40
FORBI
Nå er blomstringen alt forbi,
Og søstre står frem på rad.
Sommeren er på hell,
Og vinteren kommer snart.
Forbi er de magre år,
Og glansen fra tidlig vår.
Og søstre skal åpne den inste grind
Før høsten, og iskald død.
Som kirsebær, som klokkelyng,
Fem søstre sang i kor.
Og sangen var kjærlighetens pris
Fra ungdommens poesi.
ORD
Selv om menneskene dør, er ordet.
Selv om mørket kommer, er lyset.
Ordet hviler i lysets skjold,
I usynlige stjerner.
Hør klokker kimer.
Ordene løser ditt hjerte, din grind,
Og seiler over hav og land
Med menneskene.
Ord skaper ord, skaper sang og latter.
Ordene smiler på veien som stjerner,
Og kommer imot oss som bølger
Av tro, håp og kjærlighet.
Du har en arv i ordet, ordet gløder
I din sjel, i ditt bilde
Som skaper en ny verden,
En vev av usynlige tråder.
Side 41
Å VÅKNE
Å få en ny sjanse i livet.
Det kaller du å vakne.
Uendelig mye kjærlighet
Er vevd inn i dett ordet.
Du kaller det forvandling,
Oppreisning til noe nytt.
Å våkne er en velsignelse
En hilsen fra Gud.
KJÆRLIGHET
Når hesten damper forbi
I trav med min eneste datter,
Føler jeg at naturen kommer nær.
Naturen byr meg sin skjønnhet,
Og inviterer til kunnskap
Om alt som pryder og lever.
Kjærlighet er en hemmelig visdom
Fra skapelsen, fra oliventrær
Og druesaft, fra himmelens gull.
Jeg velger å fødes på nytt
I ditt teppe av ull og silke.
Og langsomt vil jeg komme til deg
Som et bilde av ditt bilde.
Jeg skal nynne i morgenlyset
Og vende mitt øre til din stemme.
Du er mitt ansikt som lyser,
Og rører ved mitt ensomme hjerte.
Ord fra din stjernevrimmel synger
Ditt navn i sky. Du er nær mine lepper.
Du er kransen i mitt liv.
Side 42
KOM
Kom sol, kom vår,
Kom med din tunge,
Gi oss en sang.
Kom mine berg inn i mitt rom.
Kom sannhet og lys,
Kom sol og måne.
Jeg forventer en salme,
Spor av din himmel.
Kom alle mine marker,
Klokkelyng og engsoleie,
Tiurleik og hakkespett.
Kom vind i mitt seil.
Av alt det fine vi møter,
Er menneskebarnet det største.
Kom med dine tomme hender,
Så lager vi en seljefløyte.
Kom med din stav,
Så går vi under gjøketreet.
STEIN
Du skal være en stein,
En hjørnestein til en kirke.
Du skal være et fjell,
Et grunnfjell til ditt hus.
Du skal bygge byer av stein,
Så jorden kan vare lenge.
Du skal bygge en mur rundt byen,
Så fienden ikke kan ødelegge.
Du skal være en steintavle
Med visdom for kjærlighet.
Du skal være en søyle på jord
Som lyser i evighet.
Side 43
LYS
I den mørke dalen
Lengter kvinne og mann
Etter lys.
Når solfesten ljomer
Er soløyet tilbake i karmen,
Og alle kan smile.
Den lysende fakkel
Rir over fjell og lund,
Og over hustak i dalen.
Lys, mine engler,
For når er det vår,
Og himmelen er rein og varm.
Og alle barn kan hinke og le,
Og slå på ringen.
MORGEN
Ingen kjenner dagen.
Selv barnet, har ingen løfter.
Ordene hagler over oss,
Og vi må pakke oss inn i bobleklær.
Jorden er som en nålepute.
Og vi lever i ørske, i en farlig verden,
Som stadig kommer nærmere.
Og istiden jager oss hjem.
Morgendagen har ingen sett,
Men i dag kan vi leve med gullring,
Og kjærtegne våre barn.
Vi er som tavler med navn og visdom,
Så langt vi strekker til.
I morgen er vi et minne i tunet.
Avisene er brent, og huset solgt.
Side 44
HISTORISK
Det er henne, det er alt.
Det er en historisk kveld,
Med sus over alle fjell.
Med ungdommens glade visjon
Blir bygninger bygget og malt.
Og hjerter er fylt av glede.
Det blir nedstigning snart.
De unge lengter og stormer,
Beruset av hverandres form.
Og rytmene samles i støvet
Til symfoni i en kongelig borg.
Det er søndag, og henne i rommet
Gjør veggene gullbelagt.
Den som har elsket en kvinne
Legger seg flat for alt.
Historien lever i nuet,
Og tusen år i beruselsens tegn.
Arven går i generasjoner
Til nye ansikter, og nye, vakre hjem.
Over fjellene svever en eventyrsti,
Med småbarn som er på tur.
En måne lyser i natten,
Til et verdig kongespill.
Og dronningen sitter på tronen.
Den ene har kronen på.
Historien suser i sivet.
Det bølger av korn på strå.
Kjærlighetens juvel i rommet
Er glansen fra Paradis.
Og alle er født av en kvinne,
Og alle er født til sin tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar