E.Munch-solen1
HAV
Hva vet vi om havet?
Det er visselig det dypeste punkt
På kloden.
Hvor lenge det går
Før vi har ikke erobret havet,
Vil tiden vise.
Havet er skiftende, stiger og synker.
Alt vann på jorden
Finner sitt skjul i havet.
Den som stiger ned i havet,
Må først stige opp.
Havet er seg selv, og tar imot alt.
SANG
Den som fjerner seg fra høysangen,
Finner aldri tonen.
Menneskene er skapt for høysang.
Det nytter ikke å mumle i englekoret,
Der styrer andre takten.
Men vi er synlige for alle.
Syng om kvelden og om morgningen.
Det gjør sjelen glad,
Og vi får et vennlig forhold til Gud.
Menneskene vokser i høysang.
Hele himmelen er fylt av sang og lys.
Da er det greit å få øvd seg.
Syng hele livet for ditt hjerte,
For kjærligheten utgår fra det.
Syng høysang hele jorden, for Herren.
Side 17
FOR LENGE SIDEN
Da jeg var liten
Var en appelsin en stor gave.
Melk var et ord for kjærlighet.
Ord som smakte og luktet
Som grønt gras
Var i pakt med våren,
Og fikk menneskene glade.
Hva kan en bestille
Når tungen tier,
Og ordene er langt borte?
Da jeg var liten, var tiden uendelig,
Og alt skulle skje etter tur.
Nå er tiden avgrenset til livet,
Som snart ebber ut.
For lenge siden var vinteren hard,
Med mye snø. Og snøen vokste til fjell.
Nå er vinteren en åpen dør
Med vind og påskekos.
ORD
Begjærlig roper jeg etter deg,
Og etter ditt ord.
Jeg holder huset varmt,
For du kommer snart.
Jeg er et fikentre
Som trenger litt stell.
Du dekker bordet for meg.
Og du våker over meg når jeg er syk.
Jeg kommer med palmegreiner.
Du kommer med fred,
For du er Gud.
Side 18
VEIEN
Gi meg et ord,
Gi meg et kart, gi meg et tegn.
La meg få kjenne dine hellige bøker,
Så jeg kan se klart.
La meg få litt av ditt brød,
Så jeg kan leve.
Fra brønnen får jeg vann,
Fra hagen får jeg frukt.
Dine ord gjør meg levende.
Veien som går over de blå fjell,
I de lyse måne netter,
Holder meg våken.
Kartet på stjernehimmelen
Er et kart for menneskene. Her er stasjoner
Og møteplasser. Der kan vi møtes
På vandringen, rundt leirbålet.
La meg smake av din himmel,
La meg synge din sang til harpespill.
Og gi meg litt av det mystiske brødet,
Så jeg kan bli ett med deg.
HVERDAG
Jeg vender tilbake til hverdagen.
Mye må gjøres etter den lange reisen.
Kofferten står urørt i skapet.
Men det kan bli lenge til neste gang.
Nå får jeg roe ned, se meg omkring, se menneskene
Som buldrer med politikk og gravemaskiner.
Og hverdagen har et regnskap.
Jeg er et nummer i rekken av frivillige.
Vi vil jo alle delta.
Det er viktig at hjulene går rundt.
Side 19
SAVN
Jeg savner den ene, den andre.
Og jeg savner deg.
Du er i mitt minne.
Ditt navn er et frø.
Jeg savner min kjære.
Gjennom hele livet har jeg savnet
Min elskede venn.
På lange reiser, og i fremmed land,
Er du nær, min eneste
Rosebusk.
Jeg gråter,
Og bærer oss begge
Over fjell og hav.
Vi flyr til et eventyrland.
Jeg favner min edleste blomst
Og speiler ditt hjerte,
Din hånd.
Du smiler til meg,
Og jeg smiler til deg.
Vi kysser hverandre
Inderlig, ekte.
Jeg er rørt over din kjærlighet,
Dine ord som blir til elskede blomster,
Elskede barn som flyr
Som frø i vinden.
Du rører ved meg,
Og jeg rører ved deg.
Jeg føler så sterkt
At vi hører sammen,
At du er et speil i mitt speil.
Side 20
MIN ENESTE
Jeg stryker deg over pannen,
Over kinnet.
Og hånden er varm.
Jeg bærer deg i mine armer.
Du er min eneste.
Du er god som et lam.
Jeg gjemmer meg i din favn,
Og legger meg ganske stille
I lyngen, i åndens kraft
Som lyser min vei.
Jeg lengter, og holder deg varm.
Og sovner til slutt
I en rolig drøm.
Du er min eneste.
Jeg lover deg gull, og sommerblomster.
Jeg lover deg mitt hjerte.
Og jeg vil lytte etter din stemme
Dag og natt.
Jeg undrer hvordan du ble til.
Ditt ansikt lyser, din fot
Er en lykt for min sti.
Hvem skal jeg gå til, kjære,
Når du er på jobb, på reise,
Når pusten din er utenfor rommet,
Og jeg er alene?
Jeg undrer hvordan jeg skal leve
Uten din nærhet,
Uten din kropp mot min kropp.
Dine deilige bryst smelter mitt hjerte.
Jeg nyter ditt hyppige nærvær.
Du forvandler alt.
Side 21
ØYNER
Hans øyne ser.
Han beveger oss,
Den evige, fra begynnelsen.
Ikke annerledes enn skaperen.
Han er seer,
Og uttaler seg om ordet,
Som ordet.
Han holder sin hånd i min hånd.
Det evige synet
Holder meg våken.
Stadig blir jeg møtt av ordet.
Hans øyne ser alt.
Og jeg er på terskelen
Til hans hus.
Det er i ham vi lever og beger oss.
Den ene uten ansikt
Kommer oss i møte i lyset,
I skapelsen, i ordet som helbreder
Og stiller stormen.
Hans øyner skuer, og gjenkjenner oss
Som sine barn.
Og vi er i rommet, i tiden,
I den synlige verden, seende,
Som perler i Guds vev.
NAKNE
I skaperens fylde ble menneskene til
Som en historisk gave.
De oppdaget at de var nakne
Når de hadde spist av frukten.
De så sannheten i øynene,
Og var klare for å speile hverandre.
Og de har speilt hverandre til i dag.
Side 22
NAVN
Jeg er et navn
Du aldri har hørt om,
Et speil du aldri har sett.
Jeg er et ord
Du aldri fikk måle,
En tanke du aldri fikk tenkt.
Jeg er en lykke,
Et kjærlig vårtegn,
En sol for din vaklende fot.
Jeg er din elskede
Som forgjeves prøver å nå deg,
Et hjerte for din store kjærlighet.
LYS
Jeg søker etter lyset,
Og føler solens gang.
Jeg søker over hele verden
Etter ditt lys, og din stav.
Jeg søker rundt Jerusalem
Etter ditt navn, ditt lys.
Jeg søker det evige, hellige.
En ildtunge fra himmelen
Opplyser verden. Og her er jeg,
I kjærlighetens uendelige sjø
Av vannliljer og strandnellik.
Jeg søker lyset, en brønn av vårsol
Under stjernehvelv.
Jeg hører harpespill i sky.
Og porten blir åpnet for engler.
Jeg er i lyset som et fikentre,
Med hender som løfter seg mot Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar