SPEIL I SPEIL av Sigve Lauvaas * Side 23-31 (Bok 8-2013)

E.Munch-Stjernenatt-Ill

LITE SØVN

For tidlig opp,

For sent i seng

Fører ut i angst, på vidder

Uten føde, uten vann.

En glemmer fort,

En jager frem med vind

Og fryser, lammes

Av sitt eget velde.

For lite søvn

Gjør hjertet blindt.

Vi ser i skodd og tåke,

Og springer frem

Med nakne føtter

Til vi møter veggen.

ROPE

Også i dag må jeg rope.

Min sjel roper etter flere ord,

Mer lys og varme.

Jeg åpner vinduet, og roper

Til en fjern himmel.

Lydløst roper jeg etter deg

På alle mine veier.

Jeg ser etter tegn, og roper til fuglene,

Som opptar meg på morgenkvisten.

Jeg roper med plystrelyder

For å hente sangen min tilbake.

Jeg roper i gamle klær

Mot skyene, mot skog og fjell,

Etter en solfylt vår

Med klosterkokker og syriner.

Side 24

ORD

Dine ord bærer jeg

Som en sjelden gave

I mitt innerste rom.

Den lykken du gav meg,

Var som en ny vår i desember,

Med sang og spill.

Dine ord varmer mitt hjerte.

Ansiktet ditt er klart som krystall,

Og skinner som gull.

I SKOGEN

Jeg hører stemmer i skogen.

Mystiske krefter arbeider.

Gamle stammer drønner i vinden,

Som etter nattefrost.

Når sangen går fra tre til tre,

Får vi et stammekor.

Og fuglene kvitrer til takk for sist,

Og gjemmer seg i leken.

Jeg hører mennesker maler skog

Som sine egne bein,

Og pryder trærne med kjærlige farger

Til en stjernekveld med måne.

Da våkner den elskede, den ene,

Som føder nye sanger

I drømmer, med hemmelig adresse.

Og jeg gir alt i mitt korte liv.

  

Side 25 

USYNLIG

Den usynlige er ikke langt borte.

Men stjernene kan ingen nå.

Jeg er en grein på rosebusken,

En engel som fanger sol.

Mens dagene ruller teppet inn,

Skriver jeg mine dikt,

Og signerer for all verden,

Før fuglene slippes løs.

Jeg er et hjerte som banker

For den ene, den andre, og fler’.

Jeg er fanget som trær i vinden,

Og hilser med et vennlig smil.

Hvem kan binde månen,

Og si at du elsker over alle fjell?

Bare den ene kan binde din sjel,

Og være ditt hjertegull.

MØTE

Når vi møtes

Gir vi blomster og ord.

Når vi slipper hverandre

Etter heftige favntak,

Blir vi tause.

En tåre i øyekroken, en regnvåt kveld,

Noen ord i et brev, eller kyss og klem,

Er et verdig måltid

For den som er sulten.

Vi møtes med åpne hender,

Med forventning og smil.

Leppene dirrer i spenning

Som en fiolinstreng. Og vi er dus.

Side 26

ØYNER

Dine øyner streifer meg

Med blinkende lys i mørket.

Hvert sekund,

Når jeg ser meg tilbake,

Er du en engel.

Øyner som følger meg

Over alle grenser, uten stopp,

Er som livshjulet.

Du holder meg våken,

Og gir meg kjærlighet.

Dine øyner er som piano.

Musikken glir ned i meg

Som sommervarmen,

Som stråler av varme hender.

Du er min evige lilje.

SLEKT

Generasjoner møtes,

Og mange er lette på foten.

Vi venter langs veien,

Og går arm i arm.

Vi hilser som til høytid,

Og nye kjoler blir hyllet.

Så er middagen er ferdig,

Og bordet er dekket pent.

Slekt møter slekt,

Stamme møter stamme.

Og trær vokser vilt.

Det kan bli vanskelig med nye frø.

Barn som ligger i vuggen,

Er konge og dronning i morgen,

Mens vi synger siste vers.

Side 27

HUS

Huset hviler i natten,

Og vinden er bak alle fjell.

Lyset seiler over jorden

Som en måne på isbreen.

Jeg er et hus med vinduer

Som alle kan se.

Solen og vinden møtes

I vinduskarmen.
Og jeg strekker mine hender

I møte med speilet

Som gir håp.

Huset er ingenting,

Uten mennesker, uten sjel.

Iblant er jeg en stemme i hagen,

Der tuntreet taler.

Iblant er jeg et hus med vinger

Som seiler over alle grenser

Til de levendes land.

SPILL

Spill for meg, kjære,

Spill med de nye toner.

Tilfredsstill mitt hjertes lengsel

Med strengemusikk.

Spill hele kloden til glede,

Så beboerne hopper og danser.

Spill harpe og cymbaler.

Stig frem for konger, så de våkner.

Spill meg til nattesøvn.

Spill, så jeg kan leve lenge.

La musikken skape vår.

Ditt ansikt lyser i meg.

Side 28

KIRSEBÆRBLOMST

Kirsebærtreet blomstrer.

Det er en herlig vår.

Nattevinden er varm og mild.

Og du er min kjærlighet.

Som levende barn står treet

Og blomstrer for vær og vind.

Det stiger en sol over jorden,

Og livet skaper alt nytt.

Kirsebærtreet blomstrer,

Og dverghønsene vagler seg der.

Når nattefrosten river i været,

Er døden en endeløs fred.

Ord kan ikke forklare

Den inderlige sorg jeg følte

Under kirsebærtreet til storebror

Neste år ble treet hogd ned.

FØR

Det var en dyd å klare seg,

Kunne dekke bordet

Av egen avling,

Være selvstendig i ett og alt.

Før kunne en gå over isen

Med livet i behold,

Reise på fiske til Lofoten,

Ro gjennom ild og hav.

Jeg lærte å spille på seljefløyte,

Ti år gammel, var gjetergutt.

I dag er jeg rik på minner,

Men gammel av strev.

Side 29

TRØ VARLIG

Trø varlig i tunet,

Trø varlig i gamle hus.
Historien ligger i tykke lag.

Trø varlig med foten,

Og gi deg hen til en annen tid.

Brenn ikke broer til gammel grunn,

Vær våken for slekt og arv.

Nakne løer og gamle grinder

Vitner om livet før.

La oss trø varlig på sti og tinder,

Spre varme den veien vi går.

Trø varlig mot en venn

I levende live.

Brenn ikke lyset opp.

Gi blomster med ord og bilder

Fra første stund.

Så får du en drømmestart,

Og en verdig krans

Over levd liv.

ORD

Jeg gir deg mine ord,

Mine frø til din hage.

Jeg er alene, og er ved min lest.

Men tankene når langt.

Jeg er et null bak alle tall

Som teller i et regnskap.

Mest ligger jeg på pluss

I gull og diamanter.

Jeg er et strå blant mennesker,

Et ord som flyr, en fugl.

Side 30

I HEIMEN

En salmebok, en bibel,

En nålepute.

Det er formuen,

Når barna er flyttet,

Og vi er alene igjen.

Deigtrauet mor brukte

Er historie, antikvitet.

Men eldhuspipa står ennå

Som et minne om flatbrød

Og lefsebakst.

Lysestaken

Og speilet over skapet

Gav lys og rom og tankesviv.

Jeg husker best en messingvase

Med blomster i fra hagen vår,

Og taklampen med seks pærer i.

HÅP

Jeg håper. Jeg lengter.

Alltid vil menneskene håpe.

Denne lengsel ligger gjemt i vårt blod.

Vi håper på bedre tider, på fred,

På tidlig vår, og endeløs kjærlighet

Og gods og gull.

Vi kan ikke håpe på levende vann,

Når vi aldri har sett en bekk.

Jeg håper på å treffe mine kjære,

Før lyset blir tatt bort.

Jeg håper å høre stemmen fra den ene.

Jeg håper å skrive noen ord til en venn,

Som tar bort alt som skiller.

Jeg håper på et under.

Side 31

SLAVE

Før var jeg slave,

Nå er jeg fri.

Før var morgenen

En kamp med tiden.

Nå er morgenen lys og lett,

Selv i regnvær og vind.

Før var jeg bundet av alt,

På hender og føtter,

Og måtte forberede, og tenke,

For en hel dag om gangen.

Nå kan jeg passe huset,

Så ingenting fryser.

Nå kan jeg ligge så lenge jeg vil,

Og holde meg i form.

Jeg er ikke slave av idrett,

Men liker at andre gjør det bra

På alle fronter.

ERINDRINGER

Jeg erindrer rododendron

Utenfor huset,

Og glødende tulipaner

Og vintersnø.

Jeg erindrer en strålende dag

Med et hemmelig møte.

Og en rød løper.

Jeg reiser ikke lenger til USA

Eller fjerne kyster,

Men erindrer alle turene,

Og gjenopplever alt fra minutt til minutt.

Men en gang skal jeg komme tilbake

Som en svale, med kikkert og speil.